Januar 2022

I det et nytt år kommer til syne blant de døende glørne til julens bål, pulserer dette spørsmålet i meg:

Hva er visdom?

Et spørsmål med så mange mulige svar. Samtidig, vil jeg påstå at all visdom har noe til felles. Det bygger på naturens lover. “Naturen” i denne sammenheng et annet ord for “livskraften” - selve livets byggesteiner. Og dens “vei” et symbol syklusene vi ser rundt oss og i oss, naturens store og små byggverk.

For livet er ikke en tilfeldig suppe.

Det er en enormt intelligent og presis organisering av livskraft gjennom tid og multidimensjonelle rom.

Sykluser på sykluser - tilbakevendende mønstre for hvordan livskraftens mange ansikt skapes, opprettholdes og forvandles.

De samme mønstrene går igjen i kjernen av en celle og i struktureringen av en galakse.

De samme syklusene kommer til syne i vår psyke og i dragsugene til å sildrende bekk.

Livskraften antar et visst mønster, i repeterende sykluser, når to lunger fylles og tømmes.

Livskraften formes på definert vis i det jorden roterer om sin akse og skaper natt og dag.
Livskraften organiseres etter lovmessighet gjennom årssyklusen: naturen rundt oss som fylles og tømmes med liv og lys fra vinter til sommer og tilbake - ikke ulikt våre to lunger.

Spørsmålet er: Lever vi våre liv, i takt med livskraftens svingninger, slik at vi kan bæres og næres av de naturlige mønstrene livskraften tegner?

Puster du slik du var designet for å puste? Følger du døgnets tider? Lever du i pakt med sesongenes sykluser?

I essens: Lever vi et liv i tråd med visdom?

Livskraftens mønstre er unike for hvert enkelt individ. En multidimensjonell mosaikk av vitalitet. Skreddersydde sykluser for velstand og vekst. Vår unike “plass” i verden. Det finnes stor ydmykhet i å erkjenne ansvaret man har for å bli kjent med våre helt unike sykluser, og derigjennom også kultivere respekt og nysgjerrighet for andres. Og samtidig, har vi alt å vinne på å lære av hverandre - av hverandres visdom. Vi alle inkarnerte i en pattedyrs kropp. Vi puster alle den samme luften og legemliggjør det samme lyset.

Hvis visdom er å følge naturen, blir oppgaven til den som trår visdommens vei å lære seg å se. Skue de sykluser vi er en del av. Se først og deretter å følge. Å lære å se - forbi, bortenfor, bakenfor og inn til sakens kjerne. Det er ingen liten oppgave. Ordet “visdom” kommer faktisk fra rotordene “weid” og “dom” som betyr å “se” og “dømme”. Å ta sine beslutninger på grunnlaget av å sjeldne det som det er - virkeligheten - og derifra stake en kurs. Skue mønsteret først, deretter finne sin plass i det kosmiske designet.

Vi tar oss tiden som en kald januardag så gavmildt gir og kontemplerer:

Hva hadde kommet til syne av små og store sammenhenger om vi hadde lært å se klart?
Hvordan hadde livet endret seg om vi kunne sjeldne syklusene for vekst og fortæring, og spilt på lag med dem?

Hvordan hadde verden sett ut om vi som samfunn gjorde naturens lov til vår lov og anerkjente klarsyn som en ufravikelig nødvendighet før viktige beslutninger ble tatt?

Jeg flytter blikket fra skjermen og ut av vinduet. Jeg ser et stivfrosset landskap som ligger badet i et tynt lys fra en sol som bare såvidt titter over horisonten. I enden av tomten står et eiketre. Den lysebrune barken likner gull i stråleglansen. De tynne greinene strekker seg særlig langt ut til begge sider. Unektelig effektivt når greinene er dekket av blader. Nå, naken og eksponert - sårbar, med en slags humoristisk tillit til denne kalde dagen.

Jeg ser og jeg ser. Jeg ser en natur i dvale. Jeg ser livskraften trukket tilbake til røttene. Jeg ser jorden dekket av utallige frosne vannkrystaller. Livets byggeklosser avventer? Det råder en mystisk stillhet i kjernen av frøene som fjorårets vinder spredte for alle himmelretninger.

Jeg “ser” naturens vei, og i erkjennelsen av intelligensen som bærer og ordner verden tenker jeg at det er mye å lære av hvordan naturen gjennom millioner av år har funnet det for godt å manifestere seg, akkurat i denne fasen av årssyklusen. Jeg “ser” og jeg skjønner at det er noe med denne fasen av året jeg fullt ut ikke forstår. Som om det sentrale poenget har blitt vippet ut av vår kollektive forståelse om hvordan vi beste kan leve i takt med naturen - med visdom - her i det kalde, mørke nord. Og i erkjennelsen av at jeg ikke er et tre, men samtidig henger sammen med mine klorofyllsøsken tenker at det ligger stor visdom i å ta årets begynnelse med ro.

For jeg vet at det finnes en tid for alt. Og jeg praktiserer å følge det jeg ser. Så jeg tillater en myk inngang på året. Ikke prematurt sprute rundt meg med frø som ikke har spiret. Ikke vanne med frossen hageslange. Men å la mine forfedres liv snakke til meg gjennom de dype cellulære minnene, og tillate denne dvaleliknende tilstand litt til. Med livskraften loddet til røttene og med voksende intensjoner i mitt bryst. For jeg vet at hvis jeg følger i livskraftens strøm, vil våren med stunde komme. Og i riktig øyeblikk vil knoppene vil briste.