Juli 2022

Den majestetiske supermånen vi var vitne til forrige uke, markerte i den Vediske kalenderen “Guru Purnima”, den årlige festivalen der de spirituelle lærerne, mesterne og visdomsbærerne hedres. På denne dagen lanserte jeg og min kone, Mette, vårt felles prosjekt “Det Yogiske Hjerte” - en platform der vi fremover vil dele av vår felles kjærlighet for de Indiske åndsvitenskaper. Mer informasjon om dette og vår nærstående retreat finner du lenger ned i dette nyhetsbrevet. Men, først kommer noen dype hjertetanker om mitt forhold til Indisk livsvisdom. 

Da jeg hadde min “oppvåkning” eksploderte en slags åndelig vulkan i mitt indre. På kort tid forsvant livet som jeg hadde kjent det i røyken fra det sydende krateret, og i min sjels svarte natt var jeg og mine mange alter egoer som jaget på flukt fra den trygge landsbyen ved fjellets fot. Fra skrentene vi klamret oss fast til iakttok vi denne dyp-åndelighetens magma herje med vårt livsverk. Jobb, relasjoner, familie, hobbyer - alt ble dekket av glødende masse som i grålysningen var stivnet til svart stein. Som det ofte er for de som virkelig vekker nåden/forbannelsen av en ubendelig åndelig impuls, gjennomlevde jeg en slags personlig apokalypse.

Kaoset møtte sin bestemmelse ved føttene til min lærer, Uma. Som en sjelden visdomsbærer av Yoga, Tantra og Ayurveda hadde hun en unik evne til å møte meg der jeg var, og sakte men sikkert gi meg en dypere forståelsen for prosessen min. Og med et verdensbilde der åndelig “nedsmelting” er anerkjent som en funksjonell del av en godhjertet prosess formidlet hun filosofiene, praksisene og ritualene som sakte, men sikkert, fikk systemet på rett kjøl igjen. En tillatelse til å utforske det faktum at jeg også _er_ vulkanen. Det er en prosess som fortsatt løper sin gang, men med mye helbredelse tilbakelagt skylder jeg min helse og mitt klarsinn til henne, og til det hun representerer: yoga - legemliggjort.

Det finnes alltid store risikoer ved å hevde pompøse ting, men i min overbevisning skal allikevel gjøre det: Åndstradisjonen fra det indiske subkontinentet er det eneste levende og komplette systemet for funksjonell åndelighet på planeten. Levende, fordi det fra før-historisk tid har blitt ivaretatt, fra mester til elev, helt frem til vår dag. Komplett, fordi det inneholder visdom og praksiser for alle deler av livet - for alle typer mennesker. På denne måten kan det møte et hvert menneske akkurat der det er på sin livsvei, med kunnskap til alle livets fronter. Forskjellen fra andre skoler av åndelighet er at all kunnskapen - enten den er dypt esoterisk eller helt hverdagslig (om søvn, mat og jobbrutiner etc) henger sammen i ett, sammenhengende system - i ett, enhetlig verdensbilde. På denne måten blir det ingen kortslutninger i kompatibilitet - et trekk vi ofte ser i “new age” åndelighet, der man plukker litt fra her, og litt fra der. Uten gangbare broer mellom praksiser, filosofier og ritualer medfølger store utfordringer med å integrere det som _ett_ sømløst liv. Jeg deler av egen dyrkjøpt erfaring, og fra å møte mange mennesker som sitter fast i denne myren.

Til tross for sin eldgamle innpakning, er min erfaring denne: Indisk livsvisdom - og i særs dynamikken mellom Ayurvedas pragmatiske forhold til hverdagsliv, Yogaen og Tantraens dypt transformerende praksiser og Advaita Vedantas ontologiske klarhet, representerer en ubestridelig medisin for vår tid. Og fra en antagelse om at “vår tid” er en sjebnesvanger en, vokser ønsket om å la andre oppleve den samme nåden jeg har fått oppleve når de “umulige” indre knutene har løst seg opp i møte med praksiser tuftet på dyp forståelse for menneskets vesen.

Men, jeg må også dele at det er ikke har vært uten stor ambivalens at jeg har tatt skrittet for å tilby meg selv som en lærer av «Yoga». For, i mitt syn er yogaens integritet under stort press i vår tid. Det kommer av at (særlig vestlige lærere), som ikke er en del av den levende tradisjonen, lærer seg bruddstykker av systemet, og underviser det uten en helhetlig forståelse for praksisenes dypere mål og mening. Resultatet blir røyk istendefor klar flamme, kunnskap som i bruddstykker gjøres om til fór for den umettelige “buffet-bevegelsen” innen for ny-åndelighet. Jeg undrer meg i stor ydmykhet: Er jeg en av de? Kan jeg, med samvittigheten ren, presentere meg som en lærer av denne visdommen? Hvilket ansvar har jeg for å forvalte kraften benådet meg gjennom min praksis?

En av grunnene til at indiske livsvisdom har overlevd siden før-historisk tid, er at den gjennom har vært beskyttet. Vokteren har hett: initiering. Læren har tradisjonelt ikke vært delt videre før mesteren har vært sikker på at eleven har integrert kunnskapen som en del av seg selv. Formålet har til dels vært å bevare integriteten til læren. 12 år var tiden man måtte gå i lære før man ble ansett som klar for å dele videre. Bit for bit skulle traumer og ignoranse plukkes fra hverandre, og sten på sten skulle gullkornene fra Vedaene konstrueres som et palass i elevens indre. I vår tid ligger de dypeste esoteriske sannheter ute som memes på Instagram. Mantraer synges til dub-beats i festlige lag. Tantra har blitt synonymt med fri seksualitet. Asanas gjøres med bikkjer og øl.

Jeg dømmer ikke uvitenhet, men jeg spør: Hvilket moralsk ansvar har man når man tar penger for å selge gull og glitter lånt (stjålet?) fra en annen kultur?

Jeg vil dele av en opplevelse jeg hadde på min reise til India, som har vært med på å forme disse tanker.

I utkanten av byen Hampi løper det en umerket sti inn mellom de store kampesteinene som kjennetegner landskapet. Stien snor seg som en slange gjennom utmarken før den til slutt ender på en liten brosteinsplass. Der står et vidunderlig Frangipanitre, og under et blikktak ved enden av plassen står en statue av en kvinne med 8 armer - Gudinnen.

På fredagen vi kom til plassen var en gruppe damer i gang med den ukentlige pujaen - ritualet for tilbedelse av det hellige feminine. Mantraer ble sunget i det blomster, røkelse og farvet maling ble dandert og ofret ved Gudinnestatuenss føtter. Det hele ble veiledet av en eldre kvinne med smaragdgrønne øyne, Yoginien - den initierte. På motsatt side av plassen for Gudinnestatuen, som klar til giftemål, sto Shivas trishula (tregrenet gaffel). Da vi ankom var en av kvinnene i ferd med å ofre limefrukter - som hun spiddet på de spisse taggene til gaffelen. Fra hennes hals kom et lavt mantra, og fra hennes øyne rant perlende tårer for helligdommen hun tok del i.

På yoginiens anbefaling fulgte vi en liten sti fra plassen, inn blant sivene og ned til et avsidesliggende elvetempel. Der møtte vi noen indiske ungdomsgutter, som holdt på med det som framsto som en slags rituell rensing. De badet i elven, smurte seg med farver på kroppens kraftsteder og knelte i det vi ville kjenne igjen som yogastillinger foran ikonet på stenveggen - en kobraslange. Med hele sitt vesen rettet mot det lille steintempelets opphøyethet rykket kroppene deres seg, øynene blafret bak øyelokkene og det var noe med ansiktenes særegne mykhet som så ut som om de lyttet til noen - eller noe.

Vi fulgte guttene tilbake til plassen med Gudinnestatuen, der de stilte seg opp sammen med kvinnene, og ved Yoginiens tegn begynte de å chante. Jeg kjente instinktivt at noe var på gang. Sangen tok seg opp i intensitet, og plutselig klatret en av de unge guttene opp på podiet foran statuen. Det myke ansiktet jeg hadde sett ved elvetempelet hadde forvandlet seg til et skrekkinngytende flir. Fingrene kroket seg som klør og øynene var hvite. Han ble rakt to store bjeller som han begynte å klinge i, og på noen sekunder var det som om hele fyren ble overtatt. Nærværet til den spinkle kroppen fylte hele plassen. Chantingen stanset. Luften var fylt av noe som stoppet tiden. Med foldede hender var det en av pikene i mengden som med tynn stemme stilte et spørsmål. Gutten på scenen slang på bjellene og messet tilbake det som må ha vært et svar, med en intensitet som vanligvis tilhører torden. Tilskuerne sto med bøyet hode å lyttet til formaningene. Den lille gjengen var i kommunion med Gudinnen - på ekte.

Og så, på et øyeblikk var det som om noen trakk ut en kontakt av gutten. Midt i en setning segnet han om - besvimt i armene på hans kamerater. Han ble båret til siden. Yoginien smilte. De sang og delte av maten som hadde ligget ved Gudinnens føtter. Vi spiste - ris og grønnsaker, før vi vandret tilbake til byen.

Selv om jeg har mine antagelser, er jeg ikke sikker på hva det var jeg var vitne til den fredagen. Men, det jeg vet er at hva nå enn som foregikk der under blikktaket, var spydspissen av en levende tradisjon, ivaretatt gjennom millennier. Dette var ikke øl-yoga eller fri seksualitet, ikke åndelighet bare for åndelighetens skyld. Dette var ekte tantra - den sagnomsuste foreningen mellom individet og det hellige. Et resultat av kløktig rituell forståelse, levendegjort gjennom tette bånd til kulturen, språket, folket. Og, i kontekst av denne kontemplasjon - noe jeg står på utsiden av. Som erfaren åndselev var det som skjedde på den plassen fremmed for meg, men å hevde at jeg underviser fra det samme stedet som utspilte seg i sin renhet der blant sivet og steinene - føles som en slags ubevisst imperialisme. Muligens som å være en del av problemet, heller enn enn å løfte frem løsningen.

Riktignok er de indiske åndstradisjoner rikholdige, og det bør ikke være et krav å kunne alle deler av den for å undervise. Men, opplevelsen har gjort meg ydmyk på at det finnes soner man helst ikke vil ha på seg karmaen av å gjøre grå. At storslåttheten av disse praksisene, slik de lever i beste velgående i sitt moderland, krever av oss som vil drive med det her på berget en stor ydmyket. Det er en grunn til at initiering alltid var smijernet for gullenken av visdom. Jeg har tenkt: kanskje bør man, i respekt for tradisjonens egen beskyttelsesmekanisme, ikke undervise før klarsignalet har kommet fra en som selv står støtt i tradisjonen. Noen får slik etter 100 timers kurs som ender i kake og sertifisering. Jeg selv har ikke fått det av min lærer. Hennes krav for en slik godkjenning: 12 år ved hennes side.

Men, så er det slik at jeg også er satt til å forvalte min sjels brennende impuls for å dele. Til å fasilitere så vi sammen kan sitte i strømmen av klarhet. Og skal jeg dele av meg selv, må jeg dele av Yogaen. Mine livs høyde- og vendepunkter har kommet seilende på Vedisk vind. I stillheten etter et delt mantra, eller i åpningen etter kløktig orkestrert asana, pranayama, mudra, bandha - samadhi. Stemmene i natten inspirerer til mantrasirkler, impulsene i dagen til å undervise yogisk pust. Og igjen og igjen kommer jeg tilbake til denne erkjennelsen: vi lever i en spesiell tid. Menneskehetens utvikling har tatt oss til en korsvei, og i min forståelse ligger alle sjetongene på bordet. Og her hører jeg for mitt indre øre, et av Vedaenes hovedmantraer:

“Lokah Samastah Sukhino Bhavantu”.

“Måtte alle vesner, alle steder, til alle tider vekke den ubestridte gleden av å leve sin sannhet”.

Sammenhengende, gjennom årtusener har mesterne bøyet sine hoder, og med hele sitt hjerte bedt for oss! Bedt for at kunnskapen skal spres som frø fra avblomstret løvetann og sveve for alle vinder for å finne ny jord i de hjerter som har tapt syne virkelighetens florale natur. Og noe i meg undrer: hvem er vi til å diktere hvordan elven skal - eller ikke skal, løpe? Kanskje finnes det en større plan for at dette skal spres til hele verden - akkurat nå. Og I så fall, kanskje den bor denne planen like mye i min ubendige impuls til å dele videre, som i min aversjon til å skade arven. Hvem vet? Og I såfall, hvem bestemmer?

Livet er stort og komplisert - i hvert fall når man forsøker å gjøre «det rette». Men, i lys av det hele har jeg landet i troen på at veien ikke går via pasifisering, men snarere tvert imot: til å lene meg inn inn i ambivalensen. Jeg kaller det hengivelse - nåden av å kunne tiltre i livet med hele meg selv. Også tvilen. Og fra dette ståstedet holder jeg også hender med mine brødre og søstre fra Gudinnetempelet i India - vi er prisgitt noe større enn oss selv, som kan møte oss når vi ikke holder noe tilbake i vår hengivelse til livet. Kunnskapen gir, om mulig rammen, men det er hengivelsen som fyller åndeligheten med ånd. I Bhagavad Gita sier Krishna, personifiseringen av sannhet, til Arjuna, mennesket: «gjør det du må, men ofre frukten av din handling til meg». Som mennesker er vi benådet friheten til å lære og vokse gjennom våre handlinger. Det kan gi oss enten gode eller vonde resultater, men dette er ikke ment som en byrde, men som et offer ved Gudinnens føtter. 

Så for å avslutte denne kontemplasjon vil jeg i disse vitners nærvær, med læremestrenes måne minkende på himmelen, fremsi denne hjertebønn:

La mitt virke være til tjeneste for Yogaens glitrende tradisjoner.
La mitt klarsinn veilede meg, og min ydmykhet forpakte mine tilkortkommenheter.
La den Vediske flammen brenne sterkt og klart i natten.
La det Yogiske Hjerte banke liv i den nye dagen.