August 2022

Utesitting - Et dypøkologisk eksperiment
Kan ufiltrert naturkontakt vekke til live den kommende tidsalders tankesett?

Som ung psykologistudent opplevdes det som et døvt øre begynte å lytte igjen, da det ble forelest om de unektelige bevisene for menneskets begrensede rasjonelle evner. I motsetning til mine medstudenter, hvis høylytte “akking” tydet på at et tungt investert håp svant med hvert et studie som dokumenterte vårt noldus-forhold til statistikk og fakta, øynet jeg en frigjørende hypotese: 

Kanskje kontaktflaten med livets viktigste temaer ikke bør forvaltes av rasjonaliteten? Hva skal i såfall ta dets plass?

Spol 12 år frem i tid. Rammene for min daglige dont er flyttet fra nedslitt lesesal til selv-fornybar furuskog. Mosekledde steiner, forlatte maurtuer og glinsende lakkjuker har tatt rollen som forelesere. Studentene er mennesker som på forskjellig vis har måttet erkjenne det jeg en gang forsto: at svar med to streker under seg sjeldent bærer hele sannheten. Nå har den moderne livsstilens tilkortkommenheter brakt dem utenfor allfarvei for å ta del i dette urgamle ritualet: å sitte stille i timesvis, omgitt av vill natur.

Utesitting er en praksis med røtter i førhistorisk tid. Fra kulturer over hele verden finnes fortellingene om mennesker som forsvant inn i villmarken i timer eller dager, før de returnerte med visdom og klarsyn til fordel for hele stammen. Under vikingtiden var praksisen priset som et fundament for både personlig og kollektiv velferd, før det med kristningen av Norge ble gjort forbudt å være alene i skogen uten praktiske oppgaver å løse. Interessant fra en religion hvis Messias selv måtte tilbringe 40 dager alene i villmarken før han var klar for å starte sin misjon.

I moderne tid er utesitting kanskje mer å anse som et slags dypøkologisk eksperiment. En måte å bøte på det skrikende tomrommet den forviste naturkontakten har i vår fremmedgjorte kultur. Et håp om at det finnes noe der ute, som kan vekke noe her inne. 

Invitasjonen som utstedes taler nok til de fleste: gi deg selv et pusterom fra dagliglivets hesblesende tempo. Tilby ditt besudlede sanseapparat en pause fra LED lys og trafikkstøy. Og for dem med en romantisk tilbøyelighet: Kultiver en dypere kontakt med naturen.

Med et intellekt i høyspenn og mang en følelse luskende i underbevissthetens urskog sendes deltagerene hvert til sitt. Instruksen de får er enkel:

“Sett deg ned og bli sittende. Ingen oppgave å løse, ingen ting å gjøre. Vent og se.”

Det finnes intet løfte den store sjelefred, den bunnløst dype meditasjon eller nøkler til den glitrende porten inn i alvenes rike - selv om alle kan være gledelige bieffekter. Ganske enkelt søker praksisen å spalte en åpning i vårt overfylte liv. En pause fra tjas og mas. 

Befriende skulle man tro. 

Men, med en virkelighetsoppfatning investert i et narrativ som hører bylivet til, skjer det noe med mennesket i det skogen løfter sinnet utover sine konstruerte bredder. Kongler og klorofyll, et skrik fra en kråke - disse tidløse ledetråder entrér sanseapparatet, og gjennom mekanismer som vi skal la tilhøre mysteriet, vendes den loslitte oppmerksomheten for første gang på lenge innover med innstendighet.

Hvem er jeg?
Hva gjør jeg her?
Hvor skal jeg? 

I starten durer det vante “problemløsnings-apparatet” for full maskin. Klyngene med gjøksyre, den råtnende granroten, det svarte vannet i kulpen er foreløpig kulisser. Kverna går, og livets små og store temaer dissikeres etter alle kunstens regler over intellektets knivsegg. Men, by-bevissthet har ikke samme mandat her ute. Og frarøvet sine vante distraksjonsmønstere taper rasjonaliteten liksom noe av sin skråsikkerhet. Timene sleper seg av gårde og mørket faller på står “dag-mentaliteten” - disse sivilisasjonens tankemønstre - avkledd for tingenes tilstand. 

“Sett deg ned og bli sittende. Ingen oppgave å løse, ingen ting å gjøre. Vent og se”. Den var ny…

Dønningene velter over de usminkede emosjoners verdenshav. Lyden fra en kvist som knekker åpner nesen til ferten av våt revepels. Forstenet DNA mottar sjeldne epigenetiske markører og begynner å ulme i mørket - dette er forfedrenes time. I det fjerne ofrer en due sitt requiem til den døende dagen, så blir det stille. Fra trekronene renner skumringen mot den mørke jorden. Og mellom to ører innser rasjonalitetens regent sitt underlag. 

Og slik ledes vi til terskelens vokter: et lutter øre til den mytiske forestillingsevnen.

Som en flod strømmer det gjennom nervebaner i giv akt til livskraftens frigjøring. Elektrisk aksjonspotensiale dreneres fra utslitte frontallapper og siver nedover eonenes kortikale strukturer til reptilhjernens nukleus, som nå lyser opp en skjellete dragehale bak rognkrattet ved glennens utkant. Vi har vekket en intern styringsform som ikke er tuftet på rasjonalitet. Den har forhistorisk opphav, klør og hale. Svanefjær, uglevinger og grevlingjeksler. Og viktigst - den bærer minnene om alt det fabel-aktige vi legemliggjør - men ikke tørr gjøre levende i oss. 

Bekmørket er et klarsignal, og nå åpnes slusene for alle de følelsene som har vært forvist fra rasjonalitetens kongerike, fordi deres historier utfordrer illusjonen om den totale kontroll over tilværelsen. For et amfi blåbærriss bekjennes skråsikkerhetens falitt. Men, emosjoner har sin egen type visdom. Og med hver en sentimentalitetens budbringer som får audiens foran mosetronen demrer en annen ny type klarhet. Friheten av å ta del i en verden som ikke bare er hva vi vet om den, men også hva den får oss til å føle.

At det hele er dypt tvetydig er ingen begrensing. Den mytiske verdensanskuelsen lar seg ikke skremme av paradokser. Med leken hånd trer den sin kvartsbelagte kvantetråd på tvers av rett og galt, ekte og fantasi. Med flakkende flaggermus og klukkende bekkesus som vitner veves et lappeteppet av opphøyet funksjon: en livsanskuelse der det objektive og det subjektive begge gis rett til revison av historien om hva livet er. Hvem vi blir i møte med livet.

Sanseapparatets gapende reseptivitet tar inn skogen på mange plan samtidig. Og med dette vekkes nysgjerrigheten for at “psyken” kanskje ikke bare begrenser seg til innsiden av kraniet - at vi er deltagere i bevissthetsfelt som også tilhører ekorn, skolopender, månelys og rimfrost. Fra overhengende grannåler drypper minner lagt igjen av forfedre som aldri kjente annet enn disse omgivelser. Fra marken stiger leksjoner om grunnfjellets bevissthetsbestemmende kvaliteter. Informasjonen kommer ikke som de ekstatiske åpenbaringene - slikt tilhører by-spiritualiteten. Her ankommer innsiktene først og fremst som impulsen til å puste litt dypere. Lytte litt mer instendig. Klarne blikket for andre nye type tegn. Følelser, tanker, sanseinntrykk, minner - alt smelter sammen til ett sammenhengende informasjonsfelt. Nå får alt vi trodde vi visste sitt motstykke i erkjennelsen av alt vi overså. Men, med den uungålige ydmykheten, befruktes også den usigelige vissheten. Vi hører til.

Naglene løsnes fra postmodernismens entropiske kors, og selvforståelsen faller til den bløte jorden. Vårt mest misforstått aspekt reiser seg på sine bukkebein og iakttar med smaragdgrønne øyne skogens norner, som danser nakne bak tynne slør vevet av edderkoppspinn og myrull.

Så, plutselig, kimer av en Balinesisk tempelbjelle gjennom den norske utmarken. Det er på tide å avslutte utesittingen og samles igjen. Ensomhetens ulver rister av seg sin våte pels og returnerer som mennesker ikledd neon-farget Gore-Tex. Bålplassen tjener som et slags hengsel mellom skogsbevissthet og bymentalitet, et sted der begge narrativ kan få sin berettigede plass. Opplevelsene utesitterene har hatt blant bregnene bærer fortsatt en usigelig hinne, så for nå er historiene for det meste deskriptive. De flakkende ansiktene bærer lettede smil. Damp fra nykokt urtete bukter seg mot stjernene, og mens delingspinnen sendes rundt, skuler fortsatt mang et undrende blikk tilbake inn blant de mørke trestammene.

Så takker vi for laget og returnerer til våre trygge hjem. Ved morgengry vil hverdagen gjete oss tilbake til rasjonalitetens rekker - slik er knipen vi har satt oss i. Men, jeg liker å tro at i periferien av oppmerksomheten vil sveve erindringen om en annen måte å se verden på. At vi er litt mindre redde for å virkelig kjenne på hva vi føler, og at vi kan la tvetydigheten som finnes i gnisningen mellom emosjonell oppriktighet og intellektuell skråsikkerhet være en styrke heller enn et nederlag. Styrken i å vente litt, ikke å måtte haste frem en handlingsplan. Den sunne ydmykheten. Kanskje kan litt mindre visshet gi litt mer vishet?

Utfordringene vi står i - både globalt og inni et hvert menneske - er kaleidoskopisk av natur. En fremtid verdt å heie på krever at vi klarer å ta inn over oss alle fasetter. Og da er nye løsninger like viktig som forløsning av det som holder oss fra å ta i bruk hele vårt vesen. Her underviser både myrtuene og i bedømming- og beslutningspsykologiens store vitenskaps menn- og kvinner i kor. 

Kretsløpet selv - den levende økologien - har skjenket oss evnen til å tenke, intellektualisere, konkretisere. Og, like fullt, føle dypt, føres av steds med intuisjonens strømninger, kunne assosiere frem et verdensbilde der alt henger sammen med alt. Med en fot på asfalten og en i bekken. Med én hånd på spakene og én over hjertet. Med ærbødig forbauselse over paringsdansen mellom dybdepsykologi og dypøkologi - slik poleres den skjebnesvangre erkjennelsen: vi er intet annet enn natur.